Det finnes tre slags byoriginaler
Byoriginaler kan ha både et budskap og godt næringsvett. Even Saugstad vekker dem til live, med utrolige historier fra virkeligheten. Og han har en grei inndeling: Originalene kommer i tre slag.
Hvor ble det av byoriginalene? Hva skal egentlig til for å være én?
– Første forutsetning er at de fleste i byen må kjenne deg av utseende og kallenavn.
Det mener Even Saugstad, forfatter av boka «Byoriginaler og personligheter i Oslo». Han deler originalene i tre kategorier: De som helst ikke vil synes, men som utmerker seg med en uvanlig væremåte. Så er det dem som elsker oppmerksomhet, og gjør seg til med vilje. Til slutt: De som har et budskap, og misjonerer for det på en særegen måte.
Vi har lett for å se på byoriginaler som enfoldige, enkle sjeler. Skinnet kan bedra. Det viser en historie fra Fredrikstad. Saugstad fikk høre den etter at boka var utgitt. Det var på den tida da tiøringen var liten og femøringen stor. Folk sto med én mynt i hver hånd, og ga byoriginalen valget: Ville han ha den lille blanke, eller den store brune?
– Han tok alltid den store, og folk lo. Så var det en som ville forklare ham at han burde ta den lille mynten: «Du må jo vite at tiøringen er dobbelt så mye verdt!» Da svarte byoriginalen kjapt: «Selvsagt vet jeg det, men hvem ville ha gitt meg penger hele tida hvis jeg begynte å ta den lille mynten?»
Penger står også sentralt i historier om Oslos byoriginaler. Luse-Franz, som døde i 1958, livnærte seg ved å samle glass, metall, jern og skrap. Dette solgte han videre til skraphandlere. En dag traff han på noen kommunale arbeidere som restaurerte trikkeskinnene. De hadde mye jernskrap de ville bli kvitt. Luse-Franz dro fram lommeboka for å kjøpe, men arbeiderne ville gi bort skrapet. Da sa Luse-Franz at han ikke tok imot almisser. Han var en forretningsmann. Kunne de ikke ta imot penger, kunne det være det samme. Han tippet skrapet av kjerra og gikk videre. I dag står kjerra hans på Oslo Bymuseum. Da han kom på sykehus mot slutten av livet, ville han selv betale for kost og losji. Luse-Franz nektet også å ta imot alderspensjon.
Kallenavnet hans er egentlig urettferdig, forteller Saugstad:
– Hadde han lus? Kanskje, men han hadde også en nervesykdom. Folk trodde det var lusa som klødde så fælt at han rista på seg. Egentlig skyldtes det sykdommen.
I nyere tid har vi hatt flere byoriginaler med et budskap. Ole Kopreitan var utdannet lærer, men fant sitt kall utenfor klasserommet. Han sto på Karl Johan og propaganderte politisk for venstresiden. Etter hvert ble han daglig leder i organisasjonen Nei til atomvåpen. Han var best kjent for buttons, som han solgte fra ei ombygd barnevogn. I kjelleren hjemme hadde han eget trykkeri. Slik kunne han trykke opp løpesedler så fort han ble engasjert i en sak. Han døde i 2011, men Saugstad rakk å snakke med ham. «Ole Kopp» syntes det var en ære å bli omtalt som byoriginal i boka.
Kopreitan opererte ikke alene. Han jobbet mye sammen med Pål Jensen. De kalte seg for «Karl Johans Knoll & Tott». Begge hadde barnevogner og buttons. Jensens hjertesak var miljøvern. Han ville at flere skulle sykle og reise kollektivt. I 1988 utga han romanen «Den sorte dame i Malaguay». Den handler om en kvinne som flykter fra et diktatur på sykkel. I nabolandet treffer hun en kar som står i paradegata med ei ombygd barnevogn. Han ønsker seg en renere klode. Boka er godt og morsomt skrevet, sier Saugstad. Jensen er heller ingen enfoldig original.
– Han har hovedfag i biologi. Du har kunnet diskutere både CO2-utslipp og nebblengden til Donald Duck med ham. Som student var han med i fanklubben «Gammeldonaldistenes venner». Han er fortsatt aktiv i leserbrevspalter, særlig i Østlandets Blad og Dagsavisen.
De gamle byoriginalene kunne også ha et budskap. Ofte var det religiøst. Karl Rognstad ble kjent som Sving Deg, etter sin hyppigst framførte sang. Han sang i bakgårder, og folk kastet penger fra vinduene. Dette var i tida hvor NRK hadde én radiokanal, og midt på dagen tok pause i to-tre timer. Dette utnyttet Sving Deg til fulle. Ofte ble det allsang når han underholdt. Han gikk heller ikke av veien for å misjonere.
En gang kom en kamerat til ham og fortalte at han hadde tabbet seg ut. Han var blitt omvendt under et møte i Frelsesarmeen. Så kom han på at Sving Deg hadde omvendt ham en gang før. Han ble altså omvendt feil vei! Byoriginalen tok dette meget alvorlig, og sørget for at kompisen ble omvendt for tredje gang. Sving Deg døde i 1973.
I dag tror Saugstad at folk er mer brydd over byoriginaler. Mange av dem havner også på institusjon.
– Det var kanskje lettere å se på det som underholdning før. En som ble kalt El Jucan opptrådte som fakir i Oslo sentrum. Han slukte sverd og flammer, lå på spikermatte og spiste ølglass. I dag ville vi kalt ham en selvskader.
El Jucan het egentlig Einar Olsen, Han hadde en tragisk bakgrunn. Som tatersønn ble han tatt fra foreldrene, og sendt på diverse barnehjem. Han passet ikke inn noe sted, og fikk ikke ordentlig skolegang. Så kom han i utenriksfart med skoleskipet Christian Radich. I India så han fakirer. Da han kom hjem tok han kunstnernavn og begynte å opptre. Etter hvert ble han best kjent som sanger.
I Wam & Vennerøds film «Lasse & Geir» spiller El Jucan seg selv, syngende på gata. Han var sprudlende, utadvendt og initiativrik. Saugstad mener han ville fått en ADHD-diagnose i dag.
En annen med tragisk bakgrunn var ho’ Aagot.
Aagot Hanshaugen var et offer for det grusomme inngrepet lobotomi. Hun gikk rundt i byen med damesykkel, og senere rullator. I kurven på styret sto en reiseradio på full guffe. Hun samlet inn penger i et pappkrus, men ikke til seg selv. Aagot ville glede andre. Hun pyntet kirkerom med blomster, og kjøpte aviser og godsaker som hun delte ut til folk.
– Humøret hennes var veldig skiftende. Hun kunne banne høyt på nordnorsk, og synge salmer i neste øyeblikk. Jeg har snakket mye med slektningene hennes. Byturene ga henne nok et mye rikere liv enn hun ville hatt på pleiehjem. Lenge jobbet hun også som vaskekone. Hun døde i 2003.
Saugstad husker både El Jucan og Aagot fra bybildet. Han turte ikke å snakke med dem mens de levde. Broren hans opplevde at El Jucan balanserte på et gjerde utenfor skolen. Da fikk han elevenes fulle oppmerksomhet.
En annen som likte oppmerksomhet, var advokat Hermansen. Han er kanskje den best kjente av Oslos byoriginaler. Han turnet på t-banen, og fikk kostymer fra teatre. Den tidligere forretningsadvokaten kledte seg ut som sjørøver, cowboy, sjeik og mye annet. Hermansen hadde også et særegent forhold til penger. Kontingenten til advokatforeningen betalte han alltid i romjula. Han var livredd for å betale for tidlig, i tilfelle han døde på slutten av året.
Om seg selv sa Hermannsen:
«Jeg kan godt spille normal. Det er jo det skuespillet de fleste spiller. Men det er faktisk også det mest slitsomme. Da må man jo konstant gå rundt og begrense seg og undertrykke alle sine sider, som ikke stemmer med det rolleheftet man har fått utlevert».
Noen er misfornøyd med at de ikke ble med i boka til Saugstad. En som sjonglerte og kjørte enhjulssykkel mente han var original nok. Forfatteren kunne ikke huske å ha sett ham før.
Andre kan være både originale og kjente, men ikke lenge nok til å bli byoriginaler.
Hvor er det blitt av de ekte byoriginalene?
– Mange liker å være litt annerledes, men de er kanskje på andre arenaer nå. De er nettroll, de blogger og skriver leserinnlegg. Media er glad i klovnene.
Mens Saugstad jobbet med boka, som kom ut i 2008, dukket en «midlertidig byoriginal» opp.
Han pusset sko utenfor Norlandia Karl Johan Hotell. I dag kunne han ha vært =Oslo-selger. Lars Midthun Portch var rusavhengig. I 2003 ble han kjent som Skopusser-Lars. Han slo gjerne av en prat med kundene sine. Han likte å bli kjent med folk utenfor heroinmiljøet. Folk kunne selv velge hvor mye de ville betale ham. Direktøren ved hotellet mente han var et morsomt avbrekk i bybildet. Så kom politiet og beslagla skopusserutstyret hans.
Høyesterettsadokat Paul Røer kritiserte politiet. Ap-politiker Knut Storberget inviterte Lars til spørretimen på Stortinget. Der måtte justisminister Odd Einar Dørum svare for politiets opptreden.
Skopusseren fikk mye positiv oppmerksomhet. Storberget mente han hadde gitt stoffmisbrukere et nytt ansikt, med sitt ærlige arbeid. Tida var moden for et gatemagasin, og to år senere ble =Oslo lansert.
Teksten sto på trykk i =Oslo, februar 2017.
